MIDTØSTEN

Hva Gud gjør i Midtøsten

et reisebrev fra Kjell Sande

25. juni til 2. juli reiste jeg sammen med Per Ove til Midtøsten. Vi var først med på en konferanse på et leirsted, og deretter besøkte vi en relativt nyplantet menighet i en by.

Per Ove hadde med et sterkt budskap om forsoning mellom jøder og hedninger. Vi skulle egentlig ha med oss en messiansk jøde og pastor på turen, men han ble nødt for å fremføre sitt budskap digitalt på grunn av trusselen om krig mot Israel.

Vi opplevde en sterk enhet og ånd av kjærlighet og forsoning. Pastoren fra Israel bad for forsamlingen, og vi bad for ham. Mange tårer rant.

Vi møtte et apostolisk nettverk av menighetsledere fra mange ulike steder i Midtøsten. Per Ove fikk prate med mange han har tett og god relasjon med. Noen av temaene handlet om hvordan vi får frem nye ledere og leverer stafettpinnen videre til andre. Vi opplevde også sterk og sunn profetisk undervisning og betjening. Jeg følte meg hensatt til tiden da Paulus og Barnabas beveget seg i dette området – ledet av Den hellige ånd.

På møtene var det et sammensurium av språk. Det ble forkynt på ett språk, oversatt til et annet, og simultantolket til fem andre språk. Vi hadde mye lovsang og frigjørende dans med lokale uttrykk. Lovsangen vekslet mellom ulike språk og en mengde gledesutbrudd.

Ledere fra ulike folkegrupper rapporterte fra sine menigheter og nettverk, og noen av dem var ikledd sine nasjonaldrakter. Alle lederne ble bedt for, og hele forsamlingen tok del.

Vi hadde mange personlige samtaler. En dame fra et land i regionen ble kristen da hun jobbet i huset til en familie fra Bergen på nittitallet. Hun og mannen driver nå menighet sammen, og sønnen er en sentral leder i nettverket.

En ung mann fortalte meg hvordan han ble en kristen. Han kjente en uro for utviklingen i hjemlandet sitt, og tvilte på om han hadde de rette svarene. Han søkte på nettet og fant noen svar, og fikk i tillegg et møte med lokale troende. Her opplevde han en trygg og god atmosfære, og ble med i deres samlinger. Men da en muslimsk venn oppdaget at han leste i bibelen, måtte han svare på hvorfor. “Jo, for her finnes svar på livets spørsmål,” var svaret.  “Vennen” informerte skoleledelsen der de studerte sammen, og han rapporterte også til hans familie. Konsekvensen var at familien presset ham veldig hardt, og satte ham på valg: enten måtte han velge bort Jesus, eller forlate familien og alt han eide. Han valgte å følge Jesus.  

På veien fra leirstedet til flyplassen hadde Per Ove avtalt et møte med en ung mann. Han delte sin historie med oss og fortalte hvordan han vokste opp i et hjem med en autoritær muslimsk far. Han hadde tre koner som alle var sjalu på hverandre og kranglet seg imellom. Vår venn beskrev hvordan det var å vokse opp under en voldsomt streng disiplin, men også i økonomisk velstand. Ingenting av materielle goder kunne imidlertid kompensere for følelsen av utrygghet og forkastelse fra de andre konene og deres barn. Da han var 7 år, skilte hans egen mor seg fra faren. Han hadde ikke noe valg, men forble hos faren, slik det er vanlig etter muslimsk tradisjon og lovgivning.  I flere år måtte han bo og leve sammen med en av stemødrene og hennes barn. Han levde i konstant frykt, og ble stadig plaget av de andre barna, men han våget ikke å fortelle sin far noe om dette. Da ville det bli alvorlig bråk. 

Dette var en mann som hadde stengt mange vonde følelser inni seg gjennom årene, og som samtidig hadde måttet flykte fra sitt eget land for sin nyvunne tro på Jesus. Heldigvis hadde han gjennom samtaler med en god venn fått hjelp til å slippe Guds kjærlighet og tilgivelse inn i disse smertefulle områdene av sjelen. Vi fikk være med på å oppmuntre ham og be for ham på veien videre.

Vi var på møte i en lokal menighet. Her delte Per Ove om hvordan Guds løfter til jødene, blant annet fra profeten Esekiel, og deres oppfyllelse, er selve garantien for at han vil oppfylle sine løfter til oss også.  Alle til stede hadde muslimsk bakgrunn, men tok imot budskapet, og vi opplevde en sterk stund av enhet og forsoning. Etterpå hadde vi kirkekaffe på lokalt vis. Folk nøt fellesskapet og ville nesten ikke gå hjem.

Pastoren og folk fra menigheten har startet en egen bedrift for å finansiere arbeidet. Det var imponerende å se hva de har fått til, og vi fikk med smaksprøver hjem til Norge.

Vennene våre tok seg godt av oss. Vi var ute og spiste tradisjonell mat, og vi var på besøk hjemme hos dem. Der spiste vi også god mat og nøt vennskap og gjestfrihet.

Vi fikk be for en person som befant seg et annet sted i landet. Han slet med en autoimmun sykdom og var svært dårlig. Via nettet fikk vi satt opp video-link slik at han kunne delta live. Vi proklamerte helbredelse og delte Guds ord fra Malaki 4:2.

Siste kvelden var vi oppe på fjellet med utsikt over byen. Dette er et område som er fullt av kulturminner. Vi fant også ruiner av en gammel kirke som vitner om kristnes tilstedeværelse i historien, selv om det nå er muslimene som dominerer. 

Gud gjør noe nytt i disse områdene. Han knytter mennesker sammen og deler sine planer og visjoner med sitt folk. Evangeliet vender tilbake til de områdene hvor det hadde stor fremgang i den første tid av kristendommens historie.  Det er en glede og et privilegium å få være med på det Gud gjør i dag.