MIDTØSTEN

Hva Gud gjør i Midtøsten

et reisebrev fra Kjell Sande

25. juni til 2. juli reiste jeg sammen med Per Ove til Midtøsten. Vi var først med på en konferanse på et leirsted, og deretter besøkte vi en relativt nyplantet menighet i en by.

Per Ove hadde med et sterkt budskap om forsoning mellom jøder og hedninger. Vi skulle egentlig ha med oss en messiansk jøde og pastor på turen, men han ble nødt for å fremføre sitt budskap digitalt på grunn av trusselen om krig mot Israel.

Vi opplevde en sterk enhet og ånd av kjærlighet og forsoning. Pastoren fra Israel bad for forsamlingen, og vi bad for ham. Mange tårer rant.

Vi møtte et apostolisk nettverk av menighetsledere fra mange ulike steder i Midtøsten. Per Ove fikk prate med mange han har tett og god relasjon med. Noen av temaene handlet om hvordan vi får frem nye ledere og leverer stafettpinnen videre til andre. Vi opplevde også sterk og sunn profetisk undervisning og betjening. Jeg følte meg hensatt til tiden da Paulus og Barnabas beveget seg i dette området – ledet av Den hellige ånd.

På møtene var det et sammensurium av språk. Det ble forkynt på ett språk, oversatt til et annet, og simultantolket til fem andre språk. Vi hadde mye lovsang og frigjørende dans med lokale uttrykk. Lovsangen vekslet mellom ulike språk og en mengde gledesutbrudd.

Ledere fra ulike folkegrupper rapporterte fra sine menigheter og nettverk, og noen av dem var ikledd sine nasjonaldrakter. Alle lederne ble bedt for, og hele forsamlingen tok del.

Vi hadde mange personlige samtaler. En dame fra et land i regionen ble kristen da hun jobbet i huset til en familie fra Bergen på nittitallet. Hun og mannen driver nå menighet sammen, og sønnen er en sentral leder i nettverket.

En ung mann fortalte meg hvordan han ble en kristen. Han kjente en uro for utviklingen i hjemlandet sitt, og tvilte på om han hadde de rette svarene. Han søkte på nettet og fant noen svar, og fikk i tillegg et møte med lokale troende. Her opplevde han en trygg og god atmosfære, og ble med i deres samlinger. Men da en muslimsk venn oppdaget at han leste i bibelen, måtte han svare på hvorfor. “Jo, for her finnes svar på livets spørsmål,” var svaret.  “Vennen” informerte skoleledelsen der de studerte sammen, og han rapporterte også til hans familie. Konsekvensen var at familien presset ham veldig hardt, og satte ham på valg: enten måtte han velge bort Jesus, eller forlate familien og alt han eide. Han valgte å følge Jesus.  

På veien fra leirstedet til flyplassen hadde Per Ove avtalt et møte med en ung mann. Han delte sin historie med oss og fortalte hvordan han vokste opp i et hjem med en autoritær muslimsk far. Han hadde tre koner som alle var sjalu på hverandre og kranglet seg imellom. Vår venn beskrev hvordan det var å vokse opp under en voldsomt streng disiplin, men også i økonomisk velstand. Ingenting av materielle goder kunne imidlertid kompensere for følelsen av utrygghet og forkastelse fra de andre konene og deres barn. Da han var 7 år, skilte hans egen mor seg fra faren. Han hadde ikke noe valg, men forble hos faren, slik det er vanlig etter muslimsk tradisjon og lovgivning.  I flere år måtte han bo og leve sammen med en av stemødrene og hennes barn. Han levde i konstant frykt, og ble stadig plaget av de andre barna, men han våget ikke å fortelle sin far noe om dette. Da ville det bli alvorlig bråk. 

Dette var en mann som hadde stengt mange vonde følelser inni seg gjennom årene, og som samtidig hadde måttet flykte fra sitt eget land for sin nyvunne tro på Jesus. Heldigvis hadde han gjennom samtaler med en god venn fått hjelp til å slippe Guds kjærlighet og tilgivelse inn i disse smertefulle områdene av sjelen. Vi fikk være med på å oppmuntre ham og be for ham på veien videre.

Vi var på møte i en lokal menighet. Her delte Per Ove om hvordan Guds løfter til jødene, blant annet fra profeten Esekiel, og deres oppfyllelse, er selve garantien for at han vil oppfylle sine løfter til oss også.  Alle til stede hadde muslimsk bakgrunn, men tok imot budskapet, og vi opplevde en sterk stund av enhet og forsoning. Etterpå hadde vi kirkekaffe på lokalt vis. Folk nøt fellesskapet og ville nesten ikke gå hjem.

Pastoren og folk fra menigheten har startet en egen bedrift for å finansiere arbeidet. Det var imponerende å se hva de har fått til, og vi fikk med smaksprøver hjem til Norge.

Vennene våre tok seg godt av oss. Vi var ute og spiste tradisjonell mat, og vi var på besøk hjemme hos dem. Der spiste vi også god mat og nøt vennskap og gjestfrihet.

Vi fikk be for en person som befant seg et annet sted i landet. Han slet med en autoimmun sykdom og var svært dårlig. Via nettet fikk vi satt opp video-link slik at han kunne delta live. Vi proklamerte helbredelse og delte Guds ord fra Malaki 4:2.

Siste kvelden var vi oppe på fjellet med utsikt over byen. Dette er et område som er fullt av kulturminner. Vi fant også ruiner av en gammel kirke som vitner om kristnes tilstedeværelse i historien, selv om det nå er muslimene som dominerer. 

Gud gjør noe nytt i disse områdene. Han knytter mennesker sammen og deler sine planer og visjoner med sitt folk. Evangeliet vender tilbake til de områdene hvor det hadde stor fremgang i den første tid av kristendommens historie.  Det er en glede og et privilegium å få være med på det Gud gjør i dag.

UKRAINA

Ungdommer på leir i Ukraina

Oscar Jakobsen, som ledet teamet til Ukraina, forteller:

“Temaet vårt besto av Remi Westli, Ruben Gabrielsen, Kent Ruben Vindenes, Martha Langholmen og Daniel Wichstrøm. Vi kjente oss heldige som ble sendt ut fra Credokirken til Ukraina. Hensikten med turen var å arrangere en leir for ungdommer som har blitt rammet av krigen. Noen av dem hadde også mistet noen av sine nærmeste. Målgruppen var tenåringer fra 13-16 år, men også noen barn var med på leiren. Sammen med Dnipro Christian Church leide vi et hotell i den naturskjønne fjellkjeden Karpatene i Vest-Ukraina, nær grensen til Romania, og dagene ble fylt av både utfordrende fysiske aktiviteter og kreativ og sterk kristen forkynnelse.

En av dagene hadde vi klatring på programmet. Remi og Kent Ruben på teamet vårt har brattkort og kan sikre andre slik at de kan klatre. For mange av ungdommene var det første gang de klatret, så dette var stas for dem! Flere hadde høydeskrekk og måtte gå ut av komfortsonen sin, og fikk etter hvert kjenne på en god mestringsfølelse. Vi merket også at ungdommene var ganske urolige og ukonsentrerte i begynnelsen, men gleden og freden senket seg etter hvert over dem.

I møtene kommuniserte vi via tolk, men vi prøvde også å gjøre forkynnelsen kreativ ved å dramatisere historier fra Bibelen. Én gang tok vi til og med i bruk hotellets svømmebassent for å levendegjøre historien om da Jesus og Peter gikk på vannet!

Hver dag hadde vi møter med tale, vitnesbyrd og lovsang. På et av møtene spurte Ruben om det var noen som ønsket å bli fylt med Den hellige ånd og tale i tunger.
Flere av barna og ungdommene ønsket dette, så vi inviterte dem frem slik at vi kunne legge hendene på dem og be for dem. Det gikk en god stund, men så begynte Den hellige ånd å jobbe i hjertene. En etter en begynte de å tale i tunger, og flere ble berørt av Guds kraft. Mange begynte å gråte og fikk en sterk opplevelse av at de er inderlig elsket av Jesus! Et av barna i 8-årsalderen begynte å tale i tunger, men etter møtet var han redd for at det ville forsvinne. Vi kunne berolige ham med at han ikke kom til å miste tungetalen, men at det er viktig å holde den vedlike. Det er ingenting som varmer hjertene våre mer enn å få se barn og unge få et radikalt møte med Gud. 

Tusen hjertelig takk for alle som har vært med og støttet oss, og som ga ukrainerne en uforglemmelig leir!

Hilsen teamet

RAPPORT FRA INDIA

DE OPPLEVER GUDS ØKONOMISKE VELSIGNELSE PÅ EN HELT NY MÅTE!

Under er en hilsen fra våre pastorer Johnney og Abishek som leder arbeidet i India. De tar store steg i tro til Gud og hans ledelse. Vi fortsetter med å støtte dem med treningsskolen i Jammu, samt de kvartalsvise konferansene for alle menighetsplantere og pastorer, men vi går bort fra månedlig støtte til enkeltpersoner i tjenesten. De opplever Guds økonomiske velsignelse på en helt ny måte. Det er egentlig en “åndelig revolusjon” som vi gleder oss over!

Pastor Johney og Abishek:

 “På tross av sterk forfølgelse i mange stater, byer og landsbyer, vokser Guds menighet og de troende står fast. I mars hadde vi vår kvartalsvise samling for menighetsplanterne på basen i Jammu. Vi hadde en vidunderlig tid sammen og mange delte vitnesbyrd som gav oss nytt mot og styrke. 

Vi merker at Herren forøker visjonen til våre pastorer og ledere, og deres tro og forventning vokser. Inspirert av Den Hellige Ånd kjente vi oss ledet til å avslutte den månedlige økonomiske støtten til den enkelte og virkelig oppmuntre dem til å leve i tro til Gud og forvente at Herren forsørger og at den lokale givertjenesten øker. Vi var litt spent på responsen, men den var overraskende god. Gud hadde allerede talt og forberedt deres hjerter.  Noen hadde allerede begynt med mindre forretningsprosjekt og begynt trosreisen med å stole på Gud for seg og sin families behov.

Flere av menighetsplanterne har nå etablert stabile menigheter med troende som støtter dem i arbeidet. Vi tror at Gud reiser opp sin menighet i vårt land. 

Vi er takknemlig for all støtte vi har mottatt og det bærer frukt. Gud har gitt oss en tiltale om at vi skal være en giver - nasjon og vi er takknemlig for at det økonomiske “tidevannet” har snudd. 

Noen av våre pastorer fortalte om kraftig forfølgelse. Noen hadde blitt banket opp, andre hadde vært i fengsel, og noen hadde blitt offentlig hånet og spottet. Det var en sterk opplevelse av familie og samhold når vi samlet oss rundt dem, bad for dem og gav dem trøst og nytt mot. Relasjonene vokser stadig sterkere, og det er imponerende å se hvordan de smiler og gleder seg midt i smerten. De ser det som et privilegium å lide når det er for Guds Ords skyld og til Guds ære. De har tro på at Gud skal gjøre mektige ting i regionen. 

Gud velsigner våre pastorer, og flere kjøper land og bygger kirkebygg for forsamlingen. Tidene endrer seg virkelig. I de mørkeste tider vil lyset skinne klarere og klarere og Guds menighet vil fortsette å proklamere evangeliet om Jesus Kristus. Vær snill å husk på oss i bønn når vi er på denne trosreisen sammen med våre pastorer, menighetsplantere og ledere.”

THAILAND

Kirsten, dette er ditt første møte med alle menighetsplanterne og pastorparene vi jobber med i Thailand, Myanmar og Laos. Hvilke inntrykk sitter du igjen med?

“Møtet med pastorene og menighetsplanterne gjorde et veldig sterkt inntrykk. Etter det siste kveldsmøtet satte vi oss ned med hovedlederne og fikk høre historiene til hver enkelt av de, hva de gjør og hvilke områder de jobber i. Jeg kjente på en dyp respekt for de og det gikk opp for meg at dette er ekte gudsmenn og -kvinner som mener alvor og som er villig til å ofre egen komfort og trygghet for å nå andre mennesker med evangeliet. De drar til steder hvor andre hverken kan eller vil dra. Det er snakk om steder hvor det ikke finnes noen kristne, hvor det pågår borgerkrig og hvor det er fare for å bli kastet i fengsel. Ved siden av arbeidet med å plante menigheter og forkynne evangeliet, var det flere  av disse som har tatt til seg mange  foreldreløse barn.  En av lederne hadde med seg et par av disse barna som nå var blitt voksen og som ledet lovsangen en av dagene. Disse to var i fyr og flamme for Herren, og for meg var det et sterkt vitnesbyrd og som viser fruktene av livene deres.Det gjorde også inntrykk å merke hvor ydmyke og takknemlige lederne var for  å få del i undervisningen, fellesskapet og for å få noen dagers pusterom sammen med familien sin.” 

Temaet for seminaret var "Familierelasjoner og tjeneste i Guds rike?” Hvordan opplevde du responsen fra deltakerne?

“Responsen var veldig god både hos mennene og kvinnene. Jeg tror det var godt for ekteparene å sitte sammen og lytte til undervisning som angikk hele familien. Det ble også gitt rom for kvinnene til å dele sine erfaringer. Alle var engasjerte og de ga gode tilbakemeldinger etterpå. Innholdet i noe av denne undervisningen var nok på mange måter ny for dem, men de lyttet og var veldig konsentrerte og oppmerksomme. Et av parene hadde 9 barn, og ektemannen sa etterpå at han nå innså at han måtte involvere sine egne barn i større grad, og gi det enkelte barn mer konsentrert oppmerksomhet, ved siden av tjenesten med å forkynne blant unådde.” 

Det er alltid språklige og kulturelle utfordringer som må håndteres når man skal undervise i en slik kontekst.  Først må du formulere deg på engelsk, for så igjen å bli oversatt til thai og så til burmesisk.  Hvordan fungerte det for deg? 

“Heldigvis har vi tolker som er dyktige! Til å begynne med var det uvant for meg å bli tolket til to språk, men jeg kom fort inn i det, og lærte meg etterhvert å bruke kortere setninger slik at budskapet skulle være lett å oversette. Tolkene er dessuten pastorer og ledere i  arbeidet, slik at de evner å formidle budskapet også i en kulturell og bibelsk kontekst.